Hopp til artikkelen

De franske dialektene rundt om i verden

De franske dialektene rundt om i verden

Fransk er et romansk språk som utviklet seg fra latin talt i romersk Gallia, påvirket av de galliske (keltiske) og frankiske (germanske) språkene i tidlig Frankrike. Det oppstod som et eget språk i middelalderen (gammelfransk og mellomfransk), og ble standardisert spesielt rundt den parisiske dialekten. Det franske språket ble senere drevet ut på den globale scenen gjennom kolonisering. Fra 17- til 20-århundre etablerte Frankrike (og i mindre grad Belgia) kolonier i Amerika, Afrika, Asia og Stillehavet, og introduserte fransk til enorme nye territorier. I dag er fransk et offisielt språk i 26 land og tales i en eller annen grad i over 50 land. Med omtrent 300+ millioner talere verden over har fransk utviklet regionale dialekter og varianter på hvert kontinent – hver formet av lokal historie og påvirkning. I dette blogginnlegget tar vi en grundig gjennomgang av de viktigste franske dialektene rundt om i verden, og utforsker hvordan fransk i hver region har sin egen smak, historie og særegenheter (med tydelige eksempler underveis).

(Merk: Vi fokuserer her på varianter av det franske språket slik det brukes rundt om i verden, ikke de separate franskbaserte kreolspråkene som haitisk kreol. Hver dialekt nedenfor er gjensidig forståelig med standardfransk, men har unike trekk.)*

Metropolitan French (🇫🇷 France French)

History and Status: I Frankrike regnes «Metropolitan French» – i hovedsak fransk fra Frankrike – som standardformen for språket. Også kalt parisisk eller hexagonal fransk, fikk den høy prestisje takket være Paris' politiske og kulturelle dominans. Allerede på 17-tallet har institusjoner som Académie française (grunnlagt 1635) regulert fransk i Frankrike, og fremmet en standardisert litterær form (basert på dialekten i Paris-regionen) som spredte seg gjennom utdanning, media og forvaltning. I dag bruker frankofonene i Frankrike vanligvis denne standardiserte parisiske fransken, selv om det finnes regionale aksenter. (Innen Frankrike finnes det også eldre regionale språk/dialekter – f.eks. oksitansk, bretonsk – men de er egne språk; her snakker vi om det franske språket selv i sine regionale former.)

Characteristics: Metropolitan French regnes ofte som referansepunktet for andre dialekter. Uttalen er det de fleste lærere møter først. Et bemerkelsesverdig trekk i moderne uformell fransk i Frankrike er tendensen til å droppe «ne» i nektende setninger (f.eks. Je ne sais pas → Je sais pas), en forenkling som høres i dagligtale. Metropolitan French har en tendens til å bruke «r»-lyden som en uvulær frikativ [ʁ] (i halsen), i motsetning til noen andre regioner som triller eller ruller r-en. Vokabular og grammatikk er stort sett standardisert over hele landet, selv om det finnes noen regionale termer og et nord-sør-aksent skille. For eksempel, i Sør-Frankrike (den meridionale aksenten), er intonasjonen og noen vokallyder litt forskjellige – sørlige talere har en tendens til å uttale vokaler som é og è tydelig og beholde eldre uttaler for nasale vokaler. Alt i alt er imidlertid forskjellene innenfor Metropolitan/France French små sammenlignet med forskjellene mellom globale dialekter. Det er dialekten som læres i de fleste franske lærebøker, og fungerer dermed som en baseline i denne gjennomgangen av verdens franske dialekter.

(Fun fact: Inntil nylig var Frankrike sent ute med å feminisere stillingstitler. Ord som professeure eller ingénieure (for en kvinnelig professor eller ingeniør) ble lenge ansett som ukorrekte i Frankrike, selv om Quebec hadde brukt dem i tiår – Académie française godtok først slike feminine former i 2019!).

Canadian French (🇨🇦 Quebec French)

Historie: Fransk i Canada går tilbake til grunnleggelsen av Ny-Frankrike på 17-tallet. Kolonister fra Frankrike (spesielt fra Paris-området og vestkysten) bosatte seg i Quebec og Acadia. Avskåret fra Europa etter den britiske erobringen (1760), utviklet quebecfransk seg i relativ isolasjon og bevarte noen eldre franske trekk. Det absorberte også påvirkninger fra engelsk (på grunn av nærhet til engelsktalende Canada/USA) og fra urfolksspråk. I dag snakker omtrent 7 millioner mennesker fransk i Quebec, og det er det dominerende språket i provinsen – quebecfransk er et sammenhengende system med egne uformelle normer, selv om formelt skriftlig fransk i Canada fortsatt er svært nær Frankrikes standard. Quebecs språkpolitikk (gjennom Office québécois de la langue française) fremmer fransk og har til og med beriket det med unike termer for å motstå engelsk påvirkning.

Forskjeller og eksempler: Kanadisk fransk er fullt gjensidig forståelig med europeisk fransk, men har definitivt sin egen karakter. Bemerkelsesverdige kjennetegn inkluderer:

  • Uttale: Quebec-fransk har en distinkt aksent. «tu, du»-lyden blir [ts]/[dz] – for eksempel kan tu (du) høres ut som «tsu» og dieu (Gud) som «dzzyeu». Mange quebecere skiller også fortsatt visse vokallyder som i Frankrike har smeltet sammen. For eksempel er â i pâte versus patte (deig vs. pote) lengre i Quebec – noe som bevarer en fransk distinksjon fra 17-tallet. Nasale vokaler kan høres mer nasaliserte ut enn i Frankrike. Alt dette gir Quebec-fransk en gjenkjennelig drav for franske ører.

  • Grammatikk: Uformell quebecfransk dropper ofte «ne» i nektelser (akkurat som i Frankrike). En unikt kanadisk konstruksjon er bruken av «-tu» som en uformell spørrepartikkel. Eksempel: T’as fini ? (Er du ferdig?) kan bli spurt som T’as-tu fini?. Denne -tu betyr ikke «du» her, den er bare en spørremarkør i dagligtale. Quebec-fransk har også en tendens til å bruke «on» for vi og har noen arkaismer (f.eks. å bruke à med visse verb der Frankrike kanskje ikke ville gjort det). Men syntaktisk er det ikke drastisk forskjellig fra standardfransk.

  • Ordforråd: Det er her kanadisk fransk virkelig skiller seg ut. Det er mange quebecismer (ord eller uttrykk unike for Quebec eller Canada). For eksempel betyr un chum «en venn/kjæreste» i Quebec (der Frankrike kanskje ville sagt copain). Un char i Quebec er et vanlig ord for «bil» (mens char i Frankrike betyr en tank!). Å magasiner betyr «å gå på shopping» (standardfransk: faire des courses). En nærbutikk kalles kjærlig un dépanneur i Quebec (i Frankrike betyr dépanneur en reparatør). Til og med banneord er forskjellige: Quebec har de berømte sacres – forbannelser avledet fra religiøse termer – som tabarnak! som er mindre vanlige i Frankrike. Ikke alle forskjeller er nye ord; noen er semantiske skift. For eksempel er blonde i Quebec en kjæreste (uansett hårfarge!).

  • Eldre bruk: Kanadisk fransk har bevart noen bruksmåter som moderne Frankrike endret. Et velkjent tilfelle er måltidsnavn. I Quebec (og også i belgisk og sveitsisk fransk) betyr ordet déjeuner fortsatt frokost (bokstavelig talt «å bryte fasten») og dîner betyr lunsj, souper betyr middag. I Frankrike i dag er petit déjeuner frokost og dîner er middag. Så hvis en parisier blir invitert til souper, kan de bli overrasket, siden souper i Frankrike er et gammeldags uttrykk vanligvis for et måltid etter midnatt!. Denne forskjellen går tilbake til fransk bruk fra før 18-tallet, som Canada beholdt. På samme måte følger tall i kanadisk fransk generelt det franske (parisiske) systemet (så 70 er soixante-dix), men historisk brukte noen regioner i Canada septante og octante – disse eldre formene er stort sett arkaiske nå i Quebec, selv om quatre-vingt-dix (90) fortsatt noen ganger uttales som nonante av noen eldre talere, i tråd med belgisk bruk.

Alt i alt er quebecisk/canadisk fransk rikt og uttrykksfullt. Til tross for forskjellene kan en frankofon fra Frankrike og en fra Montreal forstå hverandre med litt velvilje (og kanskje noen få humring ved hverandres ordvalg). Som et eksempel på gjensidig forvirring: en fransk turist som hører «J'ai cancellé mon appointment au docteur» kan bli forvirret – dette betyr «jeg avlyste legetimen min» (quebecisk fransk integrerer fritt engelskavledede termer som canceller for annuler, og appointment brukes sammen med det franske rendez-vous i uformell tale). Samtidig kan en quebecer i Paris finne det rart å høre weekend eller parking (Frankrike bruker mange engelske låneord som Quebec har en tendens til å unngå til fordel for franske termer som fin de semaine og stationnement). Slike forskjeller er en del av sjarmen ved franskens globale mangfold.

Belgisk fransk (🇧🇪 Belgisk fransk)

Historie og kontekst: Belgisk fransk er den varianten av fransk som snakkes i Belgias fransktalende regioner (hovedsakelig Vallonia og hovedstadsområdet Brussel). Fransk har blitt brukt i denne regionen i århundrer, opprinnelig som et prestisjespråk sammen med lokale romanske dialekter som vallonsk. Etter at Belgia ble uavhengig (1830) med fransk som det offisielle språket til den herskende eliten, spredte fransk seg til den generelle befolkningen i Vallonia og Brussel. I dag snakker omtrent 40% av belgierne fransk som morsmål (resten snakker stort sett nederlandsk/flamsk, med en liten tysktalende minoritet). Belgisk fransk er svært nær fransken i Frankrike, spesielt i formell stil, men har noen bemerkelsesverdige forskjeller. Det er ikke et eget språk – bare en regional smak av fransk beriket av Belgias unike kultur (inkludert påvirkning fra nederlandsk og fra vallonske dialekter).

Forskjeller og bemerkelsesverdige trekk: Hvis du reiser fra Paris til Brussel, vil du ikke ha store problemer med å kommunisere – men du kan legge merke til noen få forskjeller i bruk:

  • Tall: En av de mest kjente belgisismene er tallsystemet. Belgiere sier septante for 70 og nonante for 90, i stedet for Frankrikes soixante-dix («60-10») og quatre-vingt-dix («4×20-10»). Disse logiske formene (septante, nonante) ble faktisk brukt på fransk for flere århundrer siden, men døde ut i Frankrike på 17-tallet. Belgia (og Sveits) beholdt dem. Men for 80 bruker belgisk fransk fortsatt quatre-vingts («80») – de bruker ikke huitante (i motsetning til sveitsisk fransk i noen områder). Bare i noen dialekter rundt Brussel kan man høre octante, men det er sjeldent.

  • Måltider og dagligdagse termer: Som nevnt tidligere, beholder belgisk fransk de gamle måltidsnavnene på samme måte som Quebec: déjeuner (frokost), dîner (lunsj), souper (middag). En belgier som inviterer deg til dîner ved middagstid er ikke forvirret – det er bare det at ordet betyr noe annet i Belgia enn i Frankrike. Disse begrepene stemmer overens med etymologien (å «dine» betydde opprinnelig å spise midt på dagen).

  • Ordforråd (belgismer): Det er mange små leksikalske forskjeller kalt belgicismes. Noen eksempler: En kulepenn på standardfransk er stylo-bille, men belgiere sier ofte un bic (fra merket Bic – i Frankrike er bic forstått, men sett på som uformelt). En mobiltelefon på belgisk og sveitsisk fransk kan være GSM (fra Global System for Mobile), mens Frankrike i dag sier portable. Det finnes sjarmerende vallonsk-påvirkede ord som une drache for kraftig regn (ikke brukt i Frankrike). S'il vous plaît brukes i Belgia når man rekker noe til noen for å bety «vær så god, ta den». Dette kan overraske en parisier, fordi s'il vous plaît i Frankrike bare betyr «vær så snill» (som i en forespørsel), ikke «vær så god» – den belgiske bruken er en direkte oversettelse av nederlandsk «alstublieft» (som tjener begge betydningene). En annen: belgiere sier ofte une farde for en ringperm/mappe, der Frankrike ville sagt classeur. Og hvis en belgier utbryter «Je sais bien» kan det bety «jeg vet, ikke sant!» (uttrykker enighet), en nyanse som er mindre vanlig i Frankrike (der je sais bien vanligvis bare betyr «jeg vet det»).

  • Påvirkning fra nederlandsk/tysk: I Belgiens tospråklige miljø har enkelte nederlandske påvirkninger sneket seg inn. For eksempel kan en belgier si Ça me goûte for å mene «jeg liker det (mat)» – bokstavelig talt «det smaker meg» – som er en kalkering av det nederlandske dat smaakt me. På standardfransk ville man sagt ça me plaît. Belgisk fransk bruker også une fois for å understreke i muntlig tale (en stereotypi er å avslutte setninger med …une fois uten noen egentlig grunn, bare som en diskurspartikkel – f.eks. Viens ici une fois omtrent «kom hit et øyeblikk»), noe som gjenspeiler en flamsk bruk. Grammatisk kan man høre konstruksjoner som Tu viens avec? (bokstavelig talt «Du kommer med?» som betyr «Kommer du med?»), der standardfransk ville kreve et objekt (Tu viens avec nous?) – også dette er påvirket av den nederlandske måten å si det på.

  • Uttale: Den belgisk-franske aksenten er generelt lik den i Nord-Frankrike, men enkelte talere har en mer "rullende r" (alveolær trill) eller en fremre "ch"-lyd på grunn av eldre lokal aksent eller nederlandsk påvirkning. En annen liten særegenhet: eldre belgiske talere kan uttale W som /w/ (dobbel u) i enkelte ord der Frankrike bruker /v/. Men stort sett er uttaleforskjellene subtile. Det er en tendens i enkelte regioner til å uttale <ei> og <ij> annerledes i lånord (som paic vaskemiddel uttalt "peick"). Alt i alt, hvis du kan standardfransk, vil belgisk fransk høres svært kjent ut – bare med noen nye ord å lære.

Belgia har også regionale franske dialektvarianter – f.eks. i Brussel har fransken mange unike uttrykk på grunn av byens flerspråklige historie. Og husk at Belgia også er hjemsted for vallonsk, et eget, men beslektet romansk språk, som har gitt ord til belgisk fransk. For eksempel kommer baraki/barakî (slang for en person fra lavere samfunnsklasse, lik «chav») fra vallonsk. Men vallonsk selv er ikke gjensidig forståelig med fransk; de fleste vallonere i dag snakker fransk som dagligspråk, med bare et strøk av vallonsk.

Sveitsisk fransk (🇨🇭 Sveitsisk fransk)

Historie og kontekst: Sveitsisk fransk snakkes i den vestlige delen av Sveits, et område kjent som Romandie (la Suisse romande). Fransk har eksistert side om side med tysk og italiensk i Sveits i århundrer. Det sveitsiske forbundet gjorde fransk til et av sine offisielle språk i 1848, men fransk var til stede enda tidligere og utvidet seg gradvis på bekostning av lokale frankoprovençalske dialekter. I dag er omtrent 2 millioner sveitsere (rundt 25% av Sveits' befolkning) morsmålstalere av fransk, og byer som Genève, Lausanne og Neuchâtel er fransktalende. Kulturelt sett har Romandie sin egen identitet, men er i stor grad en del av den fransktalende verden. Sveitsisk fransk er svært nær standardfransk, med bare noen få forskjeller i vokabular, uttale og intonasjon. En sveitser fra Genève og en parisier forstår hverandre lett – forskjellene beskrives ofte som «små og hovedsakelig leksikalske». Likevel finnes det noen interessante sveitsiske vrier på fransk.

Forskjeller og trekk:

  • Tallsystem: I likhet med Belgia bruker Sveits base-10-systemet for 70, 80, 90 på fransk. Så du vil høre septante (70) og nonante (90) overalt i sveitsisk fransk. For 80 avhenger begrepet av kantonen: enkelte steder sier de huitante (80), andre steder (som Genève) bruker de kanskje fortsatt quatre-vingts. (Ordet octante er gått ut av bruk.) Å bruke soixante-dix eller quatre-vingt-dix i Sveits vil markere deg som utlending – sveitserne foretrekker konsekvent septante og nonante. Denne logiske nummereringen stemmer overens med hvordan man sier 40, 50, 60 (ingen merkelig matematikk nødvendig!).

  • Ordforråd: Sveitsisk fransk har sitt eget sett med regionale termer, ofte kalt helvetismer. Mange av disse er felles med belgisk fransk (som måltidsnavnene déjeuner/dîner/souper for de tre måltidene). Et annet eksempel: Det sveitsiske ordet for en mobiltelefon er kjent som natel (et ord avledet fra et gammelt merkenavn), mens standardfransk foretrekker téléphone portable. En rundkjøring er ofte giratoire på sveitsisk fransk (Frankrike sier rond-point). En penn kan være un stylo, men sveitsere kan også si un bic uformelt (som belgiere). Sveitsere bruker også bienvenu for å bety «vær så god» (som svar på takk) mer enn de rien, som er en direkte oversettelse av tysk «bitte» (denne bruken høres også i Canada). Og hvis du blir invitert til en sveitsisk fondue, kan verten din si «Moi, je vous dis bon appetit et bonnard!» – her betyr bonnard «flott/deilig» (et sveitsisk slangord for «god» eller bien).

  • Uttale og aksent: Den sveitsisk-franske aksenten oppfattes ofte som saktere og mer melodisk. Studier har funnet at sveitsisk-franske talere kan snakke litt saktere (noen sier ~15% saktere) enn parisere. Det er også en rytmeforskjell: Sveitsisk fransk har en tendens til å legge trykk på nest siste stavelse i et ord eller uttrykk, mer enn den siste. For eksempel kan «bonjour» høres ut som BON-jour i stedet for bon-JOUR, og «salut» som SA-lut i stedet for sa-LUT. Dette gir sveitsisk fransk en lett «syngende» intonasjon for franske ører. I tillegg har noen sveitsere, spesielt på landsbygda, en mer uttalt R (noe trillet eller en tyngre uvular lyd) enn standardfransk. Men samlet sett er ikke forskjellene i uttale store.

  • Grammatikk: Stort sett den samme som i Frankrike. En liten særegenhet: i talt sveitsisk fransk bruker folk noen ganger «y» på steder der Frankrike ikke ville gjort det. For eksempel, i stedet for Il l’a fait (han gjorde det), kan en sveitser si Il y a fait eller bruke y for å erstatte direkte objekter: Tu prends le train? – Oui, je m’y prends. (Dette er litt uformelt og ikke streng grammatikk, men en merkbar vane som er notert av lingvister.) Dessuten er sveitsisk fransk, i likhet med belgisk og kanadisk, generelt mer formelt i enkelte register – f.eks. bruk av vous (formell du) oftere; sveitserne er kjent for høflige former.

Alt i alt er sveitsisk fransk «fransk med en vri» – så likt fransk fra Frankrike at bare noen få ord eller en svak aksent avslører det. Hvis du kan si septante og nonante med letthet, vil du smelte rett inn i Genève eller Lausanne. Og ja, sveitsiske barn ser neufante-neuf de samme Dalmatian valpene, ikke quatre-vingt-dix-neuf!

Senegalesisk fransk (🇸🇳 Senegal)

Historie og bruk: Fransk kom til Senegal (Vest-Afrika) på 19-tallet gjennom kolonisering. Senegal var en viktig fransk koloni (Dakar var hovedstaden i Fransk Vest-Afrika), og ved uavhengigheten (1960) beholdt Senegal fransk som sitt offisielle språk. I dag er fransk fortsatt det offisielle administrative og utdanningsspråket i Senegal. Imidlertid er det vanligvis et andrespråk – de fleste senegalesere vokser opp med å snakke urfolksspråk (som wolof, pulaar, serer, etc.) og lærer fransk på skolen. Senegal er faktisk et av de største frankofone landene i Afrika, med anslagsvis 5+ millioner fransktalende (omtrent 30% av befolkningen snakker det flytende). Avgjørende er at fransk i Senegal eksisterer side om side med wolof, lingua franca som flertallet snakker; resultatet er en levende urban fransk som er påvirket av wolof.

Kjennetegn: Senegalesisk fransk regnes som en av standardformene for «afrikansk fransk» i Vest-Afrika. Det er generelt veldig klart og tydelig. Mange sier at senegalesere snakker fransk litt saktere og mer bevisst enn europeere, noe som faktisk kan være nyttig for forståelsen. Uttalen er vanligvis nær parisisk fransk, men påvirket av lokale språks fonologi (for eksempel kan talere rulle 'r' litt eller uttale visse vokaler med en afrikansk tone). Vanlige trekk ved afrikansk fransk, også i Senegal, er bruk av alveolar trill R (en rullende r) mer enn den parisiske gutturale R, og noen intonasjonsmønstre som gjenspeiler morsmålene.

Et bemerkelsesverdig fenomen er kodeveksling: utdannede senegalesere blander ofte wolof og fransk i uformell samtale. Faktisk ble en slags «kreolisert» urbant fransk kjent som franlof (fransk + wolof) observert av lingvister allerede på 1960-tallet i Dakar. For eksempel kan en innbygger i Dakar begynne en setning på fransk og avslutte den med en wolof-frase eller omvendt. Noen wolof-ord har blitt en del av den lokale franske bruken. En ofte sitert wolofisme er «Y’en a marre» (som faktisk er fransk for «lei», men ble et slagord og et navn på en bevegelse – noe som viser hvordan et fransk uttrykk kan gi gjenklang lokalt). Et annet eksempel: jaay-fondé (bokstavelig talt «selge peanøtter» på wolof) brukes humoristisk i senegalesisk fransk for å bety å drive med småhandel eller en bibeskjeftigelse.

Vokabular og idiomer: Standard fransk vokabular forstås og brukes, men det finnes unike idiomatiske uttrykk. Et sjarmerende eksempel: i Senegal kan man høflig spørre en kvinne «C’est madame ou bien mademoiselle ?» – bokstavelig talt «Er det madame eller snarere mademoiselle?» – for å spørre om hun er gift. Dette spørsmålet (som i bunn og grunn spør om fru eller frøken) er ikke noe man ville høre i Frankrike (der mademoiselle er faset ut av offisiell bruk), men i Senegal er det en vanlig høflig frase. En annen hverdagslig foreteelse er bruken av det arabiske «inshallah» (som betyr «om Gud vil») strødd inn i fransk samtale – noe som gjenspeiler den overveiende muslimske kulturen. Så noen kan si: On se voit demain, inshallah («Vi ses i morgen, om Gud vil»). Slik flerspråklig rikdom er typisk for Senegal.

I formelle sammenhenger – regjering, media, utdanning – holder senegalesisk fransk seg nært internasjonal standardfransk. Nyhetsopplesere i Dakar snakker en fransk som en parisier vil finne ganske standard (kanskje med en svak aksent). Det er i uformell tale at den lokale smaken skinner gjennom. Viktig er det at Senegal har vært et sentrum for frankofon afrikansk litteratur – forfattere som Léopold Sédar Senghor og Mariama Bâ skrev på et høyt litterært fransk, av og til med afrikanske ordtak eller bilder vevd inn, men fortsatt i høy grad på fransk. Dette illustrerer hvordan senegalesere har gjort fransk til sitt eget, og brukt det som et verktøy for sin kultur.

Oppsummert: hvis du snakker fransk, kan du navigere deg lett gjennom Senegal – og du vil sannsynligvis bli sjarmert av den senegalesiske aksenten og den gjestfriheten de bruker språket med. Bare vær klar til å svare når du blir spurt om du er madame ou mademoiselle 😉.

Ivoriansk fransk (🇨🇮 Elfenbenskysten)

Historie: I Côte d’Ivoire (Elfenbenskysten) har fransk en lignende kolonial opprinnelse. Landet var en fransk koloni frem til 1960, og fransk er fortsatt det offisielle språket og lingua franca blant landets 25 millioner innbyggere. Elfenbenskysten er en mosaikk av over 70 etniske grupper og språk, så fransk fungerer som det samlende mediet i regjering, media og utdanning. Abidjan, den største byen, er en av de største fransktalende byene i verden (ofte kalt «Vest-Afrikas Paris» i sin storhetstid). Faktisk har Abidjans storbybefolkning i de senere årene 5+ millioner mennesker som bruker fransk daglig, noe som gjør ivoriansk fransk svært innflytelsesrikt.

Varianter innenfor Elfenbenskysten: Det fascinerende er at flere nivåer av fransk eksisterer side om side i Elfenbenskysten. Lingvister skiller vanligvis mellom: (1) en formell eller utdannet ivoriansk fransk – i bunn og grunn standardfransk med en subtil lokal aksent, brukt av dem som har fullført skolegang på fransk; (2) en uformell «français populaire» – gatefransk med noen grammatiske forenklinger og ivorianske vrier; og (3) Nouchi, et livlig franskbasert slang som oppsto i gatene i Abidjan. Nouchi er et svært kreativt argot som blander fransk med ord fra lokale språk og til og med engelsk. Det ble født blant ungdom i byene og var en gang stigmatisert, men i dag er det ganske mainstream i ivoriansk popkultur og musikk. Faktisk hender det at ord fra Nouchi til og med kommer inn i politikeres taler eller på nasjonal TV! (For eksempel betyr enjailler «å begeistre/nyte» – fra engelsk «enjoy» – startet som Nouchi, og til og med den ivorianske presidenten brukte det i en formell tale i 2013: «Président, nous sommes enjaillés de toi», som betyr «President, vi er henrykte over deg».)

Språklige trekk: I utdannet ivoriansk fransk er grammatikken i hovedsak standard. Men man kan legge merke til en tydelig aksent. Noen kjennetegn som er rapportert i abidjansfransk inkluderer: den franske «j» ([ʒ]-lyden) har en tendens til å bli uttalt mer som en «z» eller en dy-lyd – så je («jeg») kan høres ut som ze eller dye. Også visse konsonantklynger som er vanskelige for ivorianske talere (fordi mange lokale språk har enklere stavelsesstrukturer) blir forenklet. Et klassisk eksempel er parce que («fordi»). På standardfransk er det /paʁs.kə/, som har tre konsonanter på rad [rs(k)]. På ivoriansk fransk blir dette ofte «paske» eller til og med «pake» for å gjøre det lettere for tungen. På samme måte kan train bli uttalt «térin» (med innskutt vokal). Disse tilpasningene gjør ivoriansk fransk litt jevnere og mer syllabisk. R-en kan være en tappet eller rullet R (r) i stedet for den franske strupe-R-en, avhengig av talerens bakgrunn.

Når det gjelder vokabular, har Elfenbenskysten bidratt med mye slang til fransktalende Afrika. Mange uttrykk er så utbredte at ungdom i Kamerun eller DR Kongo også bruker dem. Noen få eksempler: garba – opprinnelig ivoriansk gatekjøkkenmat (attieké med tunfisk) – har i noen sammenhenger fått betydningen billig gatekjøkkenmat. Gnanhi (uttales omtrent nyan-hee) som betyr «idiot» på nouchi. Djo (kompis/fyr). La go (jenta) for kjæreste. Til og med ordet go for jente (fra engelsk «girl»). Choco betyr en velstående eller pretensiøs person (fra chocolat, som antyder noen som er bortskjemt). Boucan (bokstavelig talt «bråk/rabalder») betyr i ivoriansk bruk en prangende fest eller skrytende oppførsel – faire boucan. Og selvfølgelig gir Nouchi selv navnet til gatedialekten (opprinnelig betydde det «kniv», som antyder noe skarpt/edge).

Et herlig ivoriansk uttrykk i dagligdags fransk er «Faut pas fâcher!» (Ikke bli sint!). Ivorianere strør «faut pas…» (ikke nødvendig å…) på en vennlig måte. Det er også en tendens til å bruke «prendre» (å ta) på steder der standardfransk ville brukt andre verb. F.eks. il a pris malin for «han opptrådte smart» (bokstavelig talt tok smart).

For å illustrere de tre nivåene av ivoriansk fransk, her er et eksempel fra Abidjan for «Jenta stjal pengene mine»:

  • Formelt: La fille m’a subtilisé mon argent. (Perfekt standardfransk, kanskje litt formelt leksikalsk).
  • Muntlig: Fille-là a prend mon l’argent. (Legg merke til post-nominal «-là» som i afrikanske språk for å si «den jenta», og en ikke-standard a prend for a pris).
  • Nouchi: La go a momo mon pia. («Jenta snappet kontantene mine» på gateslang; momo = stjele, pia = penger, go = jente).

Alle tre betyr i hovedsak det samme – og viser spennet i fransk i Côte d’Ivoire. En taler kan veksle mellom disse registerne avhengig av kontekst.

Innflytelse og oppsummering: Elfenbenskystens fransk har innflytelse i Vest-Afrika. «Français populaire africain» – en slags forenklet panafrikansk fransk – sies å være sterkt inspirert av ivoriansk dagligdags fransk, gitt Elfenbenskystens kulturelle innflytelse. For besøkende, hvis du snakker fransk, vil du klare deg fint. Bare vær forberedt på en livlig, fargerik versjon av språket i uformelle settinger. Og hvis noen kaller deg *mon ché (kort for mon cher – «min kjære»), ikke bli overrasket; ivorianere er varme i hilsningene sine, og bruker ofte uttrykk som ma chère, mon frère, la famille i samtaler selv med nye bekjentskaper.

Kamerunsk fransk (🇨🇲 Kamerun)

Historie: Kameruns språklige situasjon er unik. Det ble kolonisert av Tyskland på slutten av 19-tallet, og deretter delt mellom Frankrike og Storbritannia etter første verdenskrig. Som et resultat har moderne Kamerun to offisielle språk: fransk og engelsk. Fransk er dominerende i omtrent 80% av landet (de frankofone regionene som tidligere var under fransk mandat), mens engelsk brukes i deler av vest (tidligere britiske soner). Med over 25 millioner mennesker og mer enn 200 lokale språk, er Kameruns lingua franca i store deler av landet fransk. Kamerunsk fransk utviklet seg dermed i en flerspråklig smeltedigel. Det er påvirket ikke bare av urfolksspråk i Afrika, men også av engelsk (på grunn av offisiell tospråklighet) og til og med av kamerunsk pidgin-engelsk.

Egenskaper: Standardfransk som undervises i skoler brukes i formelle sammenhenger, men på gaten har kamerunere en svært oppfinnsom fransk. Det kanskje mest omtalte fenomenet er «Camfranglais» – et teleskopord av Cameroun + français + anglais. Camfranglais er i hovedsak et hybrid urbant ungdomsspråk som blander fransk, engelsk, pidgin og lokale afrikanske språk. Det er strengt tatt ikke en dialekt av fransk, men snarere en sjargong som stort sett bruker fransk syntaks med omfattende kodeveksling. For eksempel: «Tu go où?» (Du går hvor?) i stedet for fransk Tu vas où ?. «On va all back au mboa.» (Vi skal alle tilbake til landet) der all back er fra engelsk og mboa er slang fra duala som betyr «hjem». «Je wanda» for Ça m’étonne («Jeg er forbløffet» – wanda kommer fra nigeriansk pidgin «wonder»). «Il fimba à mon cousin» for Il ressemble à mon cousin («Han ligner på fetteren min», fimba kommer fra fulani fimban «ligne»). Som du kan se, kan en setning hoppe mellom franske og ikke-franske ord, men følge fransk grammatikk stort sett. Camfranglais oppsto blant studenter på 1970-tallet og har siden spredt seg gjennom musikk (spesielt makossa og hip-hop) og dagligliv. Det utvikler seg kontinuerlig – i hovedsak en moderne urbansjargong.

Utenom Camfranglais har selv den mer standard kamerunske fransken enkelte særegenheter. Det er en tendens til å bruke nous (vi) oftere enn on for første person flertall. Noe vokabular: dégrasser i Kamerun betyr å «skaffe penger eller streve» (ikke en standard fransk betydning). De bruker også causer for å bety «å prate» mer enn bare «å forårsake». Lån fra lokale språk beriker ordforrådet – f.eks. er un njangi en roterende spareklubb (fra et lokalt uttrykk). Fransk som snakkes i Kamerun inkluderer ofte direkte oversettelser av engelske eller pidgin-uttrykk på grunn av det tospråklige miljøet. For eksempel kan en kameruner si «Je suis off» for å bety «Jeg er ferdig på jobb / jobber ikke nå» (kalque av engelsk).

Uttale: Kamerunsk fransk er generelt stavelsesbasert (hver stavelse uttales tydelig). Den franske R-en her kan også være rullet eller intermediær. Tonalt påvirkning fra lokale språk betyr at intonasjonsmønstre kan variere – noen ganger leveres franske setninger med tonale stigninger og fall som minner om for eksempel basaa- eller beti-språkmønstre. Men samlet sett er kamerunsk fransk forståelig for andre fransktalende, spesielt i formelle settinger. Det er ofte sjargongen og de lokaliserte uttrykkene som skaper forvirring.

Kamerun har blitt kalt «Afrika i miniatyr» – dets fransk er på samme måte et mikrokosmos av global fransk, som blander elementer fra ulike språk. Ikke bli overrasket om en kameruner hilser deg med en blanding av fransk og engelsk: «Bonjour, mon frère, how ça va?» – det er en del av det språklige teppet. Spesielt Camfranglais brukes av unge mennesker nesten som en hemmelig kode; hvis du ikke kan sjargongen, tu ne vas rien comprendre o! (du vil ikke forstå noe, o! er en vanlig vestafrikansk pidgin-utrop).

Algerisk fransk (🇩🇿 Algerie)

Historie og status: Algerie har et dypt og komplekst forhold til det franske språket. Kolonisert av Frankrike i 1830, ble Algerie ansett som en faktisk del av Frankrike (ikke bare en koloni) i 130 år. Ved 1960 bodde omtrent en million europeiske franskmenn i Algerie, og mange lokale ble utdannet på fransk. Etter uavhengigheten i 1962, ble arabisk det eneste offisielle språket, og det ble gjort forsøk på å arabisere utdanning og administrasjon. Likevel forsvant aldri fransk – det forble lingua franca for høyere utdanning, vitenskap og mye av pressen. I dag er Algerie det nest største frankofone landet i verden etter antall talere (etter Frankrike selv). Selv om nøyaktige tall varierer, har omtrent halvparten av Algeries 45 millioner innbyggere en viss kjennskap til fransk, og en betydelig andel er fullt frankofone. Spesielt har fransk i Algerie ingen offisiell status, men er overalt i praksis: universiteter underviser på fransk, mange offisielle nettsteder og dokumenter er på fransk, og praktisk talt alle utdannede algeriere er tospråklige (eller trespråklige med berbisk). Fransk er ofte et førstespråk for den urbane eliten og et sterkt andrespråk for den generelle befolkningen.

Egenskaper: Algerisk fransk slik det snakkes til daglig er sterkt påvirket av kodeveksling med algerisk arabisk (Darija) og til en viss grad berbisk. Det er vanlig å høre en setning begynne på ett språk og slutte på et annet. For eksempel: «Je vais à la maktaba pour acheter quelques livres.» Her er maktaba arabisk for bokhandel, satt inn i en fransk setning («Jeg skal til bokhandelen for å kjøpe noen bøker»). Slik blanding er sømløs for algeriske talere. Mange arabiske låneord eller ordrette oversettelser forekommer i uformell fransk. Et populært utrop «wesh» er et godt eksempel. Wesh? kommer fra dagligdags arabisk (som «hva skjer?» eller «yo?») og brukes av algerisk ungdom selv i en fransk samtale som en hilsen eller for å fange noens oppmerksomhet. Et annet er «kiffer», opprinnelig slang som nå er utbredt også i Frankrike, som betyr «å like/nyte» – det kommer fra det maghrebiske arabiske ordet kif (bokstavelig talt en type nytelse eller berusende stoff). Å si Je te kiffe («Jeg liker deg veldig godt / er forelsket i deg») var opprinnelig nordafrikansk fransk slang som fant veien til europeisk fransk.

Uttale: Algerisk fransk har en tendens til å ha en særegen aksent. Mange algeriere uttaler R som en rullet eller tappet R (som «rr»), påvirket av arabisk (som har en rullet r) – i motsetning til den franske uvulare R-en. Prosodien (rytmen) kan høres «middelhavsk» ut – noe som sørfransk eller italiensk påvirkning – med litt mer vekt på visse stavelser og en musikalsk intonasjon. For eksempel kan en algerisk taler legge litt trykk på slutten av et spørsmål eller bruke stigende toner som en parisier kanskje ikke ville gjort. Et annet trekk: noen vokaler i franske ord kan uttales med en arabisk klang, f.eks. u-lyder eller skillet mellom korte og lange vokaler. Men stort sett er en algerier som snakker standard fransk forståelig; aksenten er bare gjenkjennelig.

Bruk: Det er interessant å merke seg at fransk har en noe paradoksal posisjon i Algerie. På den ene siden blir det noen ganger sett på med mistenksomhet (en arv fra kolonialismen – omtalt som «la langue du colonisateur» av purister). På den andre siden er det uunnværlig på mange områder og omfavnes pragmatisk. Dermed vil du oppdage at dagligdags uformell algerisk fransk kan være krydret med dialektarabisk og snakkes svært fritt, mens en utdannet algerier i formelle situasjoner (forretningsmøter, akademiske konferanser) kan bytte til en svært polert internasjonal fransk.

Eksempler: En algerisk student kan si på fransk: «J'ai zhri le cours de maths, c'était facile» – her er zhri (noen ganger skrevet j'rai) en form av j'ai rien (jeg har ingenting) uttalt med algerisk aksent, som betyr «Jeg syntes mattetimen var lett» (bokstavelig talt «Jeg fikk ingenting (vanskelig) fra mattetimen»). Ordet «bled» (opprinnelig fransk for «landsby/landsbygd») har kommet inn i fransk slang via nordafrikanere for å bety ens hjemland eller utkanten (f.eks. Il est parti au bled – han dro hjem til gamlelandet). Og selvfølgelig kan algerisk ungdom på fransk slenge inn det allestedsnærværende «yaa ni» eller «walou» (som betyr «ingenting» på arabisk) for å understreke noe.

Kort sagt, fransk i Algerie er en daglig realitet for millioner, som sameksisterer med arabisk i et diglossisk miljø. Hvis du snakker fransk og besøker Alger, vil du kunne kommunisere bredt – bare ikke bli overrasket om folk glir over i arabisk midt i setningen. Det er alt en del av den språklige dansen. For mange algeriere er fransk praktisk talt et morsmål – men et som de har gjort unikt algerisk ved å blande det med sine andre identiteter.

Marokkansk fransk (🇲🇦 Marokko)

Historie og rolle: Marokko var et fransk (og spansk) protektorat fra 1912 til 1956. Etter uavhengigheten erklærte Marokko arabisk som det eneste offisielle språket (og nylig også berbisk/amazigh). Imidlertid har fransk opprettholdt en sterk tilstedeværelse. Det fungerer som et uoffisielt andrespråk, avgjørende innen handel, vitenskap og høyere utdanning. Hvis Algerie er det nest største frankofone landet, er Marokko ikke langt bak – omtrent en tredjedel av Marokkos 38 millioner innbyggere behersker fransk. Spesielt er fransk ofte et språk for eliten og byklassene – mange utdannede marokkanere er i praksis tospråklige i fransk og arabisk. Gå på gatene i Casablanca eller Rabat, og du vil høre fransk overalt, men ofte blandet med arabisk.

Egenskaper: Marokkansk fransk er svært lik standardfransk i struktur og i det formelle registeret. Forskjellene kommer frem i uformell tale og uttale. Marokkansk arabisk (darija) påvirker hvordan fransk snakkes uformelt. For eksempel kan marokkanere beholde den arabiske strupelyden «qa» når de sier franske ord med «q» eller hard «k». Den franske R-en kan være en guttural lyd som i Frankrike, eller noen ganger en flapp (avhengig av talerens bakgrunn – marokkanere som primært snakker fransk, vil bruke den franske [ʁ], de som hovedsakelig snakker arabisk, kan overføre den arabiske [r]).

Kodeskifte er like utbredt som i Algerie. Et vanlig mønster er en fransk setning med et arabisk fyllord eller omvendt. F.eks. «Franchement, ma femme elle veut, uhm… walou!» – «Ærlig talt, kona mi vil… vel, ingenting!» Her er walou («ingenting») arabisk slang som ofte brukes i marokkansk fransk. Marokkansk-arabiske uttrykk som inshallah (om Gud vil), hamdulillah (pris Gud), b’saha (skål/nyt det, sagt etter et måltid eller når noen kjøper noe nytt, med betydningen «til helsen din») dukker ofte opp i en fransk samtale.

Det finnes noen unikt marokkansk-franske idiomer som i bunn og grunn er oversettelser fra arabisk. Et eksempel: På marokkansk arabisk kan man si «ma-aandi manchouf» for «jeg har ikke ansikt til å se (noen)», som betyr «jeg skammer meg over å møte dem». I marokkansk-franske kretser kan du høre «Je n’ai pas de visage pour le voir.» Det er en direkte oversettelse av det arabiske idiomet til fransk – en morsmålsfransktalende fra Paris vil kanskje finne den konstruksjonen merkelig, men marokkanere forstår den. Et annet: «C’est bon, safi» – safi er arabisk for «nok/det er det», og de sier ofte safi selv når de snakker fransk, for å bety «okay, det er nok/avgjort.»

Uttalelsesmerkverdigheter: Den marokkansk-franske aksenten har, for et trent øre, noen kjennetegn. Noen marokkanere uttaler for eksempel «p» som «b» (siden arabisk tradisjonelt ikke hadde «p»-lyden) – selv om dette er mindre vanlig blant utdannede talere nå. Du kan fortsatt høre eldre mennesker si *le banane i stedet for la panane for la panne (spøkefullt eksempel). Dessuten har trykket en tendens til å falle mer ensartet på siste stavelse (som på fransk), men noen ganger enda sterkere, fordi marokkansk arabisk legger sterkt trykk på visse stavelser, så det kan være en overføringseffekt som får marokkansk fransk til å høres litt mer staccato eller emfatisk ut.

Et interessant trekk i Marokko (og i maghrebsk fransk generelt) er bruken av fransk perfektum på steder der europeisk fransk ville brukt presens. For å si «jeg har bodd her i 5 år», ville fransk i Frankrike brukt presens: J’habite ici depuis 5 ans. Marokkanere (som oversetter arabisk struktur direkte) kan si «J’ai habité ici depuis 5 ans.» Dette regnes som ikke-standard, men det er vanlig i tale – en gjenspeiling av hvordan engelsk gjør det («I have lived here for 5 years») og hvordan arabisk kan uttrykke det.

Bruk i samfunnet: Fransk i Marokko er språket for forretninger, diplomati og høyere akademia. Universiteter underviser mange kurs på fransk (spesielt realfag). Statsdepartementer bruker ofte fransk internt og i dokumentasjon (selv om de offisielt må bruke arabisk – virkeligheten er noen ganger annerledes). Resultatet er at mange marokkanere bytter formalitetsnivå. Hjemme med familien kan de snakke en blanding av darija og fransk. På jobben kan de bruke mer formelt fransk.

Sammenlignende merknad: Marokkanere sier noen ganger at deres fransk er lettere å forstå enn for eksempel den hurtige fransken til enkelte vestafrikanere. Faktisk er maghrebsk fransk generelt ganske forståelig for europeere. Syntaksen forblir mer eller mindre standard, og taletempoet er moderat. Hovedforskjellene er ordtilføyelser fra arabisk og en viss aksent. Så en reisende fra Frankrike i Marokko kan føle seg mer språklig komfortabel enn en i Quebec eller Elfenbenskysten, for eksempel.

Hvis du befinner deg i Marokko og snakker fransk, vil du klare deg fint i byene. Marokkanere vil sette pris på det hvis du krydrer fransken din med s’il vous plaît og merci, og du vil definitivt høre shukran, afak (marokkansk arabisk for vær så snill) eller merci bzef (tusen takk – bzef betyr mye) tilbake. Det er en fantastisk blanding av språk som gjenspeiler Marokkos historie ved et krysningspunkt mellom sivilisasjoner.

Tunisisk fransk (🇹🇳 Tunisia)

Historie og kontekst: Tunisia var under fransk protektorat fra 1881 til 1956. I likhet med Marokko fremsto det med arabisk som offisielt språk, men fransk godt forankret i administrasjon og utdanning. Tunisia blir ofte nevnt som et svært frankofont land – det har en mindre befolkning (~12 millioner), men en stor andel snakker fransk. På 20-tallet ble tunisiske eliter utdannet på fransk, og selv etter arabiseringspolitikken forble fransk det dominerende språket i sektorer som høyere utdanning, tekniske fag og turisme. I dag er fransk i Tunisia et sterkt andrespråk: omtrent 63% av tunisiere oppgir å snakke fransk. Det brukes daglig, spesielt i byene.

Kjennetegn: Tunisisk fransk avviker ikke like mye fra standardfransk i grammatikk – forskjellene handler mer om aksent og vokabular. Man kan se tunisisk fransk som en del av det maghrebiske franske kontinuumet. Tunisiere blander mye tunisisk arabisk (darija) inn i fransken sin uformelt, kanskje enda mer enn i Marokko, fordi Tunisia er språklig ganske homogent (nesten alle snakker darija som morsmål, med en liten berbisk minoritet i sør). Så en typisk samtale i Tunis kan være en mosaikk: «On se voit demain, inshallah – mala I’ll call you, d’accord?». Her er mala et unikt tunisisk fyllord (som betyr «så/da»), sluppet rett inn i en fransk setning.

Påvirkninger: Tunisia hadde også en betydelig italiensk innflytelse (før fransk styre var det mange italienske innbyggere i Tunis). Man kan fange noen italianismer i tunisisk fransk. For eksempel er ciao like vanlig som salut for farvel blant venner. Noen eldre, spesielt ved kysten, bruker italienske ord i fransken sin. Men dette er et mindre aspekt; hovedpåvirkningen er arabisk.

Uttale: Tunisiske fransktalende har ofte en «lettere» fransk aksent sammenlignet med algeriere – noen sier den er noe nærmere europeisk fransk i tone. R-en kan fortsatt være litt rullet, men mange tunisiere bruker en fransk [ʁ] i formell tale. Et kjennetegn er uttalen av bokstaven «q» eller «qa»-lyden: tunisiere har en tendens til å uttale den franske qu- (som i qui, quoi) som en hard [k] (siden deres arabiske dialekt uttaler qaf som [q] eller [ɡ], i motsetning til marokkansk som mykner den). Så noen ganger kan quoi komme ut veldig skarpt. I tillegg, som andre i Maghreb, kan korte vokaler uttales med en epentetisk schwa hvis konsonantklynger er vanskelige: club kan høres ut som «cul-up». Men dette er nyanser.

Vokabular: Noen franske ord har en lokal betydningsvri. For eksempel kan bonjour i Tunisia brukes selv godt ut på kvelden som en generell hilsen (der en fransk person kanskje ville byttet til bonsoir). Tunisier bruker også ofte s’il te plaît i betydningen «vær så god» likt belgiere (kanskje på grunn av direkte oversettelse av arabisk «itha bess»). En bemerkelsesverdig tunisisk frase er «yatik saha» (egentlig arabisk) som betyr «må det gi deg helse» – ofte sagt når man gir noen noe eller etter at noen har gjort en tjeneste. Du kan høre en tunisier si det midt i en fransk setning – «Tiens, j’ai fini les papiers pour toi, yatik saha.» Det finnes også morsomme calques: passer une belle journée (å ha en fin dag) er standard, men tunisiere sier noen ganger «passer la nuit blanche» for å mene å holde seg våken hele natten, en direkte oversettelse av arabisk yisahar. På standardfransk er nuit blanche et uttrykk for en søvnløs natt, så den samsvarer faktisk.

Bruk: Fransk i Tunisia beskrives ofte som brukt av vane i mange domener. Det var en periode etter uavhengigheten hvor arabisk ble sterkt fremmet i administrasjonen, likevel har statlige nettsteder i Tunisia i dag vanligvis en fransk versjon. Utdannede tunisiere kan skrive på sosiale medier i en blanding av tunisisk dialekt (i arabisk skrift eller til og med latinsk skrift) og fransk.

Morsom forskjell: Tunisiere (som marokkanere og algeriere) henvender seg ofte til en folkemengde eller svarer på telefonen ved å si «Allô, salam alaikom» eller «bonsoir, asslama» – og blander fransk hei og arabisk hei. Asslama (fra assalama) er tunisisk for «hei». Denne varme blandingen er veldig tunisisk.

Oppsummert er tunisisk fransk livlig, men ikke dramatisk forskjellig fra annen maghrebisk fransk. En fransktalende fra Paris vil kanskje oppleve at tunisiere snakker fransk med en noe mer «middelhavsk» intonasjon og et krydder av arabiske fraser, men ellers ganske standard. Tunisias utdanningssystem underviste faktisk inntil nylig i mange fag på fransk, så en utdannet tunisier kan snakke en svært internasjonal fransk når det trengs. Men seg imellom blander og bøyer tunisiere de to språkene uten anstrengelse.

(En sidebemerkning: Den tunisiske dialekten av arabisk har også lånt mange franske ord – så utvekslingen går begge veier. Det er vanlig å høre tunisiske arabiske setninger fylt med franske substantiver, bøyd på arabisk. Samspillet mellom fransk og tunisisk er en daglig virkelighet, noe som gjør Tunisia til et virkelig tospråklig miljø.)

Andre frankofone regioner og dialekter

Fransk er virkelig et globalt språk, og dialektene beskrevet ovenfor er bare et utvalg. Det er mange andre steder hvor fransk snakkes som morsmål eller som offisielt språk, hver med sin egen historie. I denne delen vil vi kort fremheve noen flere regioner for å fullføre vår reise:

Den franske Karibia og Amerika

I Karibia er flere øyer frankofone. Haiti er et godt eksempel – det har fransk som offisielt språk (sammen med haitisk kreol). Haitianere snakker stort sett kreol som morsmål, men haitisk fransk brukes i styresett, utdanning og media. Haitisk fransk er svært likt standardfransk; den viktigste forskjellen som er bemerket, er en subtil intonasjon påvirket av kreol. For eksempel har haitianske fransktalende ofte en distinkt sangbar aksent – men innbyrdes forståelighet med andre fransktalende er ikke noe problem. En franskmann fra fastlandet vil kanskje bare legge merke til en annen melodi i haitisk fransk. (Én forskjell: 'r'-en uttales vanligvis som i standardfransk, ikke rullende – haitisk fransk høres nærmere europeisk fransk enn for eksempel québecfransk gjør.) Når det gjelder vokabular, bruker utdannede haitianere internasjonale franske standarder, selv om det daglige registeret kan låne noen kreolske ord.

Andre karibiske områder: øyene Martinique, Guadeloupe og Fransk Guyana i Sør-Amerika er faktisk departementer i Frankrike. Så fransken som snakkes der, er i bunn og grunn heksagonal fransk undervist gjennom det franske skolesystemet. Når det er sagt, snakker lokalbefolkningen også en franskbasert kreol uformelt. For eksempel kan en person på Martinique veksle mellom fransk (kanskje med et karibisk preg i aksenten) og antillisk kreol avhengig av kontekst. Aksenten i fransk på De franske Antiller har en viss musikalskhet og noen unike lokale termer (noen kaller denne varianten «français régional des Antilles»). Den forblir ganske nær standardfransk med noen kreolpåvirkede særegenheter i uttalen (som nasale vokaler uttalt litt annerledes).

I Fransk Guyana, en region på nordkysten av Sør-Amerika, er fransk det offisielle språket og brukes i skoler og forvaltning (det er en del av Frankrike). Fransken som snakkes i Guyane, har påvirkninger fra kreol og de mange urfolks- og innvandrersamfunnene der (det er et svært multietnisk sted). Men formelt er det standardfransk.

Flytting til Nord-Amerika utenfor Quebec: Det finnes bemerkelsesverdige fransktalende samfunn i USA. For eksempel snakkes louisiansk fransk (ofte kalt cajun-fransk) av noen i Louisiana. Denne dialekten stammer fra fransken til akadiske nybyggere (som kom fra Canada) og også fra kolonifransk. Louisiansk fransk har beholdt noen gamle franske ord og tatt opp andre fra engelsk og spansk. For eksempel kan en cajun-talende si «J’suis allé à la boutique hier» for «Jeg gikk til butikken i går», hvor boutique på cajun kan bety hvilken som helst butikk (ikke bare fine butikker som i Frankrike). Uttalen er markant annerledes – je kan høres ut som «juh» eller «shi», og kadensen er unik. Selv om louisiansk fransk er truet (engelsk har i stor grad overtatt), finnes det revitaliseringsarbeid, og det har samoffisiell status i Louisiana. Lingvister bemerker at cajun-fransk i hovedsak er en dialekt av fransk, gjensidig forståelig med standardfransk med litt tålmodighet, selv om det for uvante ører kan høres «rustikt» ut. (Det har også noen grammatiske forskjeller – f.eks. bruken av ça mye: ça va venir hier som betyr «det skjedde i går», bokstavelig talt «det kom i går»). Det finnes også New England-fransk i deler av Maine, New Hampshire og Vermont, som er ganske nær quebecfransk.

I tillegg snakkes franske kreolspråk noen steder (f.eks. haitisk kreol, mauritisk kreol, seychellisk kreol, etc.), men disse er distinkte språk grammatisk (om enn med stor grad av fransk vokabular). Vi skal ikke gå dypt inn i kreolspråkene siden fokuset er på dialekter av selve fransk, men det er verdt å anerkjenne at i mange regioner (Karibia, Indiahavet) kan befolkningen snakke et kreolspråk hjemme og bytte til standardfransk i formelle settinger, og dermed navigere mellom to «franske» språk.

Afrika (utover de som er dekket) og Indiahavet

Vi diskuterte noen afrikanske land (Senegal, Elfenbenskysten, Kamerun, Algerie, Marokko, Tunisia), men fransk i Afrika strekker seg mye lenger. Afrika er faktisk hjemmet til flertallet av fransktalende på verdensbasis (omtrent 60% og økende). I Vest- og Sentral-Afrika er fransk offisielt i over 20 land – inkludert Mali, Guinea, Burkina Faso, Niger, Togo, Benin, Den demokratiske republikken Kongo (DRC), Republikken Kongo, Gabon, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad og flere. Hvert av disse landene har sin egen lokale variant av fransk.

  • I DRC, for eksempel, er fransk det offisielle språket, og lingala, swahili, tshiluba og kikongo er nasjonalspråk. Kongolesisk fransk (spesielt i Kinshasa) inkorporerer ord fra lingala. Et eksempel: «Merci mingi» er en vanlig måte å si «tusen takk» på i DRC – merci (fransk) etterfulgt av mingi («mye» på lingala). Også belgisk innflytelse (siden DRC var en belgisk koloni) vises: de sier «bic» for penn (og har til og med et uttrykk «casser le bic» – bokstavelig talt «å brekke pennen» – som betyr å slutte på skolen, siden Bic-penner var allestedsnærværende på skolen). Uttalen i Kongo kan variere; for eksempel kan «dix» (ti) bli uttalt [dzis] med en svak dz-lyd. Kinshasa-fransk har noen unike fonetiske trekk som det (på grunn av påvirkning fra lokale språk), men forblir forståelig. Det er fascinerende at Kinshasa nå er den største fransktalende byen i verden, og overgår Paris i befolkning – en påminnelse om Afrikas betydning i den fransktalende verden.

  • I Øst-Afrika bruker land som Madagaskar, Rwanda, Burundi, Djibouti også fransk. Madagaskars fransk er preget av gassisk påvirkning; Rwandas og Burundis fransk har noen spor av at mange talere lærte det som andrespråk (og interessant nok, etter folkemordet i Rwanda avtok fransk innflytelse til fordel for engelsk, men fransk snakkes fortsatt av en del). Seychellene og Mauritius i Indiahavet bruker fransk sammen med kreol og engelsk – deres fransk er nær standard, men sterkt kodeswitch med kreol av lokalbefolkningen.

I Indiahavet er Réunion og Mayotte fullt ut en del av Frankrike, så fransk er morsmålet der for de fleste. Réunion-fransk har noen lokale særegenheter – for eksempel uttaler enkelte eldre talere /r/ som [w], så rouge (rød) kan høres ut som «wouge». Liaison (sammentrekning av slutkonsonanter med neste ord) blir også ofte droppet i uformelt réunionaisk fransk, så les amis kan sies som «lé ami» (der standardfransk uttaler «z»-lyden imellom). Dette er påvirkninger fra den lokale kreolen. Men enhver réunionais kan også snakke standardfransk (spesielt i formelle situasjoner), siden det er fullt integrert i den franske republikk.

Mauritius og Seychellene: De har fransk-avledede kreoler (morisyen og seselwa) som de fleste snakker, men fransk i seg selv blir også snakket og forstått av en stor del. Fransken som snakkes der kan høres noe gammelmodig ut for europeere (kanskje fordi noen uttrykk frøs fast i kolonitiden). For eksempel kan mauritiere fortsatt lett bruke mademoiselle om en ung kvinne (mens det i Frankrike er mindre brukt nå). De kan si la monnaie for å mene «vekslepenger» som i Frankrike, men også ti-l'argent (lille penger) på kreolsk. Det er en blanding.

I Nord-Afrika, utover Algerie/Marokko/Tunisia, bruker også Mauritania fransk (selv om arabisk er hovedspråket). Og interessant nok hadde Egypt tidligere fransk som et prestisjespråk i 19-og tidlig 20-århundre blant eliten – i dag ikke like mye, selv om mange utdannede egyptere kan noe fransk.

Asia og Stillehavet

Asia: Arven etter fransk i Asia er for det meste knyttet til det tidligere franske Indokina. Vietnam, Laos, Kambodsja har alle samfunn av fransktalende. I kolonitiden var fransk administrasjons- og utdannelsesspråket for eliten. Etter uavhengigheten (midten av 20-århundre) og påfølgende historiske hendelser trakk fransk seg tilbake i daglig bruk i disse landene, overskygget av lokale språk og engelsk/russisk. Imidlertid bruker Kambodsja og Laos fortsatt fransk i enkelte offisielle sammenhenger og som andrespråk. I Laos forblir fransk et diplomatisk språk, og et betydelig mindretall (spesielt eldre generasjon og utdannede) snakker det – fransk ble aldri fullstendig fortrengt der. I Vietnam avtok franskbruken kraftig etter 1970-tallet, men det har vært en liten gjenoppblomstring av interessen. Kanskje 5% av vietnamesere (ofte eldre eller i visse yrker) har ferdigheter. Fransken som historisk ble snakket i Indokina, hadde en viss lokal smak: f.eks. hadde gammel vietnamesisk fransk noe vokabular for lokale realiteter (som madame ble ofte brukt om enhver gift kvinne, selv i vietnamesisk kontekst, eller visse termer for mat/planter ble lånt). I dag kan den yngre generasjonen i disse landene lære fransk som fremmedspråk på skolen, men engelsk er ofte mer populært.

En spesiell omtale: Libanon i Midtøsten. Libanon var under fransk mandat etter første verdenskrig fram til 1943. Fransk ble så godt etablert at mange libanesere fortsatt snakker flytende fransk i dag, og det er vanlig å se trespråklig veksling mellom arabisk, fransk og engelsk i Beirut. Libanesisk fransk skiller seg ikke mye fra standardfransk, bortsett fra aksenten (libanesiske talere har en hørbar levantinsk aksent) og noen direkte oversettelser fra arabisk i idiomer. For eksempel kan en libaneser si «Ça fait un hoooour!» og etterligne den arabiske overdrivelsen for «det er evigheter siden» (ved å dra ut et ord). Men stort sett er det standard – Libanon hadde lenge fransk som offisielt språk (fram til 1941), og den utdannede klassen holder det ved like. Libanesisk media bruker ofte fransk; til og med nasjonalsangen ble opprinnelig skrevet på fransk. Så Libanon forblir en frankofon høyborg i Midtøsten.

Stillehavet: Vi har tre franske territorier i Stillehavet som er verdt å nevne: Fransk Polynesia, Ny-Caledonia og Wallis og Futuna. På disse stedene er fransk det offisielle språket og mye brukt, men det eksisterer side om side med polynesiske eller melanesiske språk.

  • Fransk Polynesia (Tahiti og omkringliggende øygrupper) – fransk er offisielt og snakkes av flertallet (enten som førstespråk eller andrespråk). Interessant nok har det utviklet seg en egen folkelig form for fransk på Tahiti, ofte kalt tahitisk fransk. Dette oppstod gjennom kontakt mellom innfødte tahitisktalende og franskmenn. Det er et kontinuum fra nesten standard fransk til en sterkt tahitisk-påvirket fransk. Noen trekk: utelatelse av artikler, bruk av tahitiske ord, forenklede bøyninger. For eksempel kan en taler av tahitisk fransk si «To'u mère i travailler» (en blanding av fransk ma mère travaille og tahitisk struktur). Fonologisk har tahitisk bare 10 konsonanter, så talere av tahitisk fransk har en tendens til å uttale franske ord på en forenklet måte – f.eks. kan très komme ut som téresi med ekstra vokaler. Også det glottale stoppet som er vanlig i polynesiske språk, kan overføres til fransk uttale. Ifølge lingvisten Susan Loves studie har tahitisk fransk faktisk stabile trekk som skiller det fra standard fransk, i leksikon, lyder og til og med ordrekkefølge. Men fordi Fransk Polynesia er et utdanningssystem under Frankrike, lærer folk også standard fransk. Så lokalbefolkningen behersker ofte både den muntlige tahitisk-pregede fransken og den formelle fransken. Det er mye som et kreolsk kontinuum, selv om tahitisk fransk ikke er en kreol i seg selv (siden fransk og tahitisk brukes side om side). En interessant særegenhet: noen talere av tahitisk fransk bruker ia (fra tahitisk) som en partikkel på måter fransk ikke gjør – som å starte visse utsagn med ia ora na (hei) eller ia for «måtte ...» i ønsker. Uansett, hvis du besøker Bora Bora eller Tahiti, kan du snakke fransk og bli forstått; bare vit at lokalbefolkningen seg imellom kan snakke en fransk som er rikt blandet med tahitiske idiomer og aksent.

  • Ny-Caledonia (et fransk territorium i Melanesia) – fransk er morsmålet til majoriteten av befolkningen der nå (spesielt de av europeisk eller blandet herkomst, kjent som Caldoches). Det er også et andrespråk for de innfødte kanakfolkene (som har sine egne austronesiske språk). Ny-caledonsk fransk er i utgangspunktet standard fransk med noe lokalt vokabular (som nakamal for kavabar, osv.) og litt gammeldagse eller muntlige uttrykk hentet fra 19-tallets fransk (siden kolonien ble grunnlagt som straffekoloni i 1850-årene). Et bemerkelsesverdig ord er «le bang» som betyr paraply på Ny-Caledonia (fra et lokalt språkord). Uttale: noen caledoniere har en aksent som ligner australsk-engelsk-påvirket fransk (på grunn av nærhet og intonasjonsmønstre). Men generelt vil en fransk person i Nouméa ikke føle noen stor språkbarriere.

  • Vanuatu – ikke lenger et fransk territorium, men verdt å nevne: Vanuatu (tidligere New Hebrides) har fransk som ett av sine offisielle språk (sammen med engelsk og bislama). Der snakker en del av befolkningen, spesielt på visse øyer, fransk som morsmål eller flytende. Fransken deres kan ha svake austronesiske aksenter eller arkaismer, men den er stort sett standard.

For å oppsummere: utover disse er fransk også til stede i lommer som Quebecs regionale dialekter (som akadisk fransk i Maritimes), Kanaløyene (Jersey Legal French brukes i rettssalene på Jersey), og til og med lommer i Sør-Amerika (f.eks. snakker noen eldre personer i Argentinas Santa Fe-provins en fransk fra Napoleons-tiden fra en mislykket koloni!). Hver variant – enten det er den syngende sveitsiske fransken, den jordnære cajun-fransken, den afrikaniserte kamerunske fransken eller den kreoliserte tahitiske fransken – viser franskens tilpasningsevne.

Fransk har kanskje én skriftlig standard, men som vi har sett, er den talte virkeligheten rik og mangefasettert. Fra Paris til Port-au-Prince, fra Montreal til Marrakech forbinder fransk ulike folk, samtidig som det tar opp lokale farger. Denne globale reisen for det franske språket pågår fortsatt – spesielt i Afrika utvikler fransk seg i sanntid, med slang som s'enjailler eller il est djoss (han er tøff, ivoriansk slang) som blir nye normer. Langt fra å være eid av noen enkelt nasjon, «tilhører» fransk i dag alle sine talere verden over, og hvert samfunn former det etter sine tankemønstre og sin kultur. C'est la vie d'une langue vivante – slik er livet til et levende språk. Å omfavne disse dialektene og forskjellene hjelper ikke bare med kommunikasjon, men gir også et fascinerende innblikk i lokal historie og verdenssyn, og viser at fransk virkelig er et globalt språk med mange stemmer.

Videre lesning og kilder

  1. Organisation internationale de la Francophonie (OIF). "La langue française dans le monde 2022" (PDF)

  2. Laoret Translation. "Canadian French vs. French: Key Differences You Need to Know" (Blogginnlegg)

  3. Lingoda. "Swiss French vs Belgian French – What Are the Differences?" (Artikkel)

  4. Français de nos régions. "Le midi, vous déjeunez ou vous dînez ?" (Artikkel)

  5. Wikipedia. "Natel" – sveitsisk-fransk betegnelse for mobiltelefon (Side)

  6. Duolingo Blog. "A Tour of French Dialects Around the World" (Blogginnlegg)

  7. Kießling, R. "Camfranglais in Cameroon" (PDF monografi)

  8. Wikipedia. "Nouchi (langue)" – ivoriansk urbant fransk slang (Side)

  9. University of Oxford – Adventures on the Bookshelf. "Wesh is the Word" (Artikkel)

  10. NYU Compass. "You Say Oui, I Say Waaw: The Linguistic Politics of Dakar" (Artikkel)

  11. Wikipedia. "African French" (Side)

  12. Wikipedia. "Haitian French" (Side)

  13. Bauer, A. "Tahitian French: The Vernacular French of the Society Islands" (ANU open-research thesis)

  14. Govamedia. "Paris Is No Longer the First French-Speaking City of the World – Place to Kinshasa" (Artikkel)

  15. Côté, M. "Revisiting the Acquisition of Onset Complexity: Affrication in Québec French" – Journal of Child Language (Cambridge University Press)

← Alle artikler

Fortsett å lese

Se alle artikler

Start transkribering

Få hele transkripsjonen gratis, uten daglig grense. Prøv bransjeledende nøyaktighet med V4-Pro.

Start gratis transkripsjon